Under trenging til avlusing er oksygen den parameteren som svikter først. Biomassen per kubikkmeter stiger brått, en stresset fisk bruker mer oksygen enn en rolig, og samtidig faller utvekslingen med friskt vann gjennom nota. Mattilsynet anbefaler at oksygenmetningen under trengning ligger på rundt 100 prosent, og presiserer at helsetilstand og vanntemperatur må vurderes i tillegg. Lakselus er grunnen til at operasjonen skjer i det hele tatt, men det er vannkvaliteten som avgjør hvordan fisken kommer ut av den.
Hvilken avlusingsmetode som egner seg best, er en annen diskusjon. Det avgjørende her er de fire vannfasene en avlusing består av: trenging, pumping, behandling og tilbakesetting. Hver fase har sin egen sviktmekanisme, og de peker ikke i samme retning. Den første gir deg for lite oksygen. Den andre kan gi deg for mye.
Hva skjer med oksygenet under trenging når lakselus skal behandles?
Tre ting skjer samtidig, og de forsterker hverandre. Fisken samles på en brøkdel av volumet, oksygenforbruket per kubikkmeter stiger tilsvarende, og nota som holder fisken samlet reduserer utvekslingen med vannet utenfor.
Det siste punktet undervurderes lettest. Havforskningsinstituttet peker i rapporten Bevegelige lakselus løsner under trenging og kan re-infestere eller samles opp på at finmaskede nøter — den typen som brukes for å samle opp lus som løsner — reduserer mengden innstrømmende friskt vann, og at oksygentilførselen derfor krever særskilt oppmerksomhet når slik teknologi tas i bruk. Du har altså endret vannutvekslingen i det øyeblikket du strammer inn, før noe annet er gjort.
Derfor holder det ikke å vite hva metningen er. Du må vite hvor den er målt. En probe i overflaten utenfor orkastnoten leser et annet vann enn det fisken står i, og differansen mellom de to er størst nettopp når den betyr mest. Mattilsynets veileder beskriver overvåking under trenging med ROV på utsiden av noten som en måte å vurdere om fisken vil tåle videre behandling. Det er en observasjon, ikke en måling — og de to må leses sammen, ikke erstatte hverandre.
Hvorfor stiger oksygenbehovet når fisken er stresset, og kan du gi for mye?
Ja, du kan gi for mye. Det er delen som oftest mangler i en behandlingsplan, fordi det første man gjør når metningen faller, er å skru opp.
Hvor mye oksygen fisken trenger, henger tett sammen med temperaturen, og sammenhengen er brattere enn mange regner med. Havforskningsinstituttet har vist at kombinasjonen av oksygen og temperatur avgjør laksens appetitt: appetitten ble redusert ved en oksygenmetning på 42 prosent ved 7 grader, men allerede ved 76 prosent ved 19 grader. Terskelen flytter seg altså kraftig oppover når vannet blir varmt. Samme kilde peker på høsten som den vanskeligste årstiden, fordi varmere vann løser mindre oksygen samtidig som nedbryting av organisk materiale forbruker det. En avlusing planlagt på sesongens gjennomsnittsverdier kan derfor treffe et helt annet vann enn det som står i planen.
Den andre veien er pumpingen. Mattilsynet er eksplisitt i kapittelet om stoppkriterier:
Pumping av fisk kan resultere i gassovermetning som kan skade fisken. Endret atferd og gassbobler i gattfinne kan oppdages med videokamera i brønn.
Gassovermetning er ikke lav oksygenmetning med motsatt fortegn, og den kan ikke leses ut av oksygenmåleren. Totalgasstrykk må måles for seg. Et anlegg kan ha utmerket oksygenmetning og samtidig et totalgasstrykk på vei feil vei, fordi nitrogen følger med når luft trekkes inn på sugesiden av en pumpe. Å løse et oksygenproblem med mer gass, uten å vite hva totalgasstrykket gjør, er å bytte én risiko mot en annen.
Hvilke vannparametere avgjør utfallet i brønnbåt og behandlingsenhet?
For ferskvannsbehandling finnes det faktisk tall å styre etter. Mattilsynets veileder gjengir anbefalte grenseverdier fra NIVA: oksygenmetning på 90–110 prosent før bading og 90–100 prosent under, CO₂ under 5 mg/l før og under 25 mg/l under bading, pH mellom 6,0 og 6,8, og salinitet under 5 ppt. Veilederen legger samtidig til at anbefalingene er fra 2014, at nyere kunnskap kan endre dem, og at ferskvannsbehandling som ikke bygger på vitenskapelig dokumenterte grenseverdier blir vurdert som uforsvarlig praksis.
Samspillet mellom disse parameterne er det som gjør et ferskvannsbad vanskeligere å drifte enn tabellen antyder. Kraftig CO₂-lufting kan føre til oppsamling av ammoniakk. Tilsetting av sjøvann til ferskvannet kan gi en brå pH-stigning. Ammoniakk blir i tillegg mer giftig når temperaturen synker, og Mattilsynet oppgir et anbefalt sikkerhetsnivå for laks på 0,012–0,030 mg NH₃-N per liter. Tiltaket mot den ene parameteren flytter altså den neste, og rekkefølgen du gjør tiltakene i avgjør hvor du ender.
Vannprøve skal tas før første bruk av ferskvannsbadet og på nytt når vannet skal gjenbrukes. Ved gjenbruk melder partikkelbelastningen seg: organisk stoff fra fisken bygger seg opp i badevannet, og et vann med høy partikkelbelastning oppfører seg annerledes både kjemisk og hygienisk enn det samme vannet gjorde ved første bruk.
Mattilsynet avslutter selv tabellen over velferdsparametere med en setning som sjelden blir sitert:
Det var ikke enighet blant representantene om grenseverdiene i tabell 2. Det er derfor Mattilsynet som har fastsatt disse.
Den setningen er mer nyttig enn den ser ut. Grenseverdiene er veiledende, ikke rettslig bindende, og avvik må begrunnes og dokumenteres i journalen. Verdiene anlegget ditt styrer etter er dermed dine egne å forsvare — samme logikk som gjelder for målverdiene og alarmgrensene i et landbasert anlegg.
| Fase | Hva som svikter i vannet | Hva du kan se | Hva det krever av deg |
|---|---|---|---|
| Trenging | Oksygenforbruk per kubikkmeter stiger mens vannutvekslingen faller | Atferdsendring inne i tettheten før proben utenfor noten reagerer | Måling der vannet er dårligst, pluss visuell overvåking |
| Pumping | Gassovermetning, ikke oksygenmangel | Endret atferd og gassbobler i gattfinnen på kamera i brønnen | Totalgasstrykk målt for seg, ikke utledet av oksygenmetning |
| Ferskvannsbad | pH, CO₂ og ammoniakk flytter hverandre | Verdier som vandrer etter at et tiltak er satt inn | Rekkefølge på tiltakene, og bufferkapasitet der det er mulig |
| Gjenbrukt behandlingsvann | Organisk stoff og partikler bygger seg opp | Vann som oppfører seg annerledes enn ved første bruk | Ny vannprøve ved gjenbruk, og partikkelfjerning |
| Tilbakesetting | Fisken møter vannet med redusert margin | Konsekvenser som først viser seg etter timer og dager | Oppfølging ved 24 timer og 7 døgn, og oksygen i reserve |
Hva krever restitusjonen etter avlusing, og hvor lenge varer den?
Lenger enn operasjonen. Mattilsynet evaluerer en behandling på to tidspunkter: observasjoner 24 timer etter behandling, og observasjoner 7 døgn etter. Akkumulert dødelighet over 0,8 prosent etter ett døgn og over 1,3 prosent etter en uke er ført opp som uønsket resultat, sammen med nødslakt som følge av avlusingen. Det er fiskevelferd i oppdrett vurdert i etterkant, ikke underveis. Avlusingseffekt under 75 prosent gjør metoden uegnet, fordi belastningen på fisken da ikke kan rettferdiggjøres.
Sju døgn er altså perioden anlegget må levere stabilt vann i, og det er her kunnskapsgrunnlaget er tynnest. I kildelisten bak tabellen står det blant annet oppført en personlig meddelelse om restitusjon av gjeller og hud hos laks. Når en veileder må støtte seg på en personlig meddelelse på dette punktet, sier det noe om hvor lite som er fast dokumentert om selve restitusjonen — og dermed hvor mye som ligger på anlegget å sikre i praksis.
I den samme uken er vannet rundt anlegget mest interessant smittemessig. Havforskningsinstituttet rapporterer at mellom 10 og 40 prosent av de bevegelige lusene løsner under trengingsoperasjoner, at løsrevne lus overlever fra 5 til 25 døgn uten vert avhengig av temperatur, og at de har høy evne til å re-infestere ny laks. Avlusingen flytter dermed en del av problemet fra fisken til vannet. For et landbasert anlegg som tar inn sjøvann i nærheten av en slik operasjon, er det en sak for inntaksvannet og biosikkerheten, ikke for lusetellingen.
Her er det NanoMAR arbeider, og grensen må være presis: nanobobler løser ikke oksygenbudsjettet i en merd under trenging, og de erstatter ikke brønnbåtens eget oksygensystem. De hører hjemme i vannsløyfene anlegget faktisk kontrollerer — inntaksvann, holdevann, behandlingsvann som skal gjenbrukes, og vannet fisken settes tilbake i på land. En nanoboble er en gassfylt kavitet under 200 nm. Den er tilnærmet nøytralt oppdriftig og blir værende i vannet i dager til uker i stedet for å stige og sprekke, og det er grunnlaget for 40 %+ høyere oksygenoverføring. Det negative zeta-potensialet gir samtidig partikkelfjerning: 80 %+ av suspendert stoff og 50 %+ reduksjon i turbiditet, uten tilsetning av kjemikalier og dermed uten restprodukter i et behandlingsvann som skal brukes om igjen. To oppgaver som ellers krever to systemer, og begge er aktuelle i vannbehandling for akvakultur i dagene etter en avlusing.
Hva bør beredskapen for nødoksygenering inneholde?
Beredskap er ikke en oksygenflaske i et skap. Det er en rekkefølge noen har bestemt på forhånd. Denne sjekklisten er bygget på kravene i Mattilsynets veileder og på hva som faktisk er mulig å måle i en slik operasjon:
- Mål der vannet er dårligst, ikke der proben er enklest å henge. Posisjonen avgjør hvilket tall du handler på.
- Skriv stoppkriteriene ned før trengingen starter. Det er dyrehelsepersonellet som definerer dem, og enhver medhjelper må forstå når korrigerende tiltak settes i verk — ikke bare hvilke.
- Ha oksygenkapasitet som er uavhengig av behandlingsmetoden. Henger nødoksygeneringen på samme utstyr som behandlingen, er det ikke en reserve.
- Mål totalgasstrykk for seg. Oksygenmetning alene fanger ikke gassovermetning fra pumping.
- Avklar hvem som kan stoppe operasjonen, med navn og ikke med rolle. Beslutningen må kunne tas i det minuttet den trengs.
- Ta vannprøve før første bruk og på nytt ved gjenbruk av behandlingsvann, og vit hva partikkelbelastningen ligger på.
- Planlegg vannet fisken settes tilbake i, og følg det i sju døgn — ikke bare til båten har gått.
Et oksygeneringssystem kjøpes ikke for den ene operasjonen. Det kjøpes for dagene etterpå, der marginen skal bygges opp igjen, og derfor bør dimensjoneringen gjøres på restitusjonsbelastningen og ikke på normaldrift. NanOxy Pro er den skidmonterte enheten for kontinuerlig akvakulturdrift, med 18,9 m³/h ved 40 mg/L, 37,8 ved 20 mg/L og 75,6 ved 10 mg/L. NanOxy S2 er den portable enheten på 2–50 lpm, for oksygeneringsforsøk og gjentakbar validering før noe større besluttes.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor faller oksygenet under trenging til avlusing?
Fordi tre forhold virker samtidig: fisken samles på en brøkdel av volumet, oksygenforbruket per kubikkmeter stiger, og nota reduserer utvekslingen med friskt vann. Havforskningsinstituttet peker spesielt på at finmaskede nøter reduserer mengden innstrømmende vann. NanoMAR arbeider med nanobobler som hever oksygenoverføringen i de vannsløyfene et anlegg kontrollerer, slik som inntaksvann og holdevann på land.
Hvilken oksygenmetning anbefaler Mattilsynet under avlusing?
Mattilsynets veileder om ikke-medikamentelle avlusingsmetoder anbefaler en oksygenmetning på rundt 100 prosent under trengning, og presiserer at fiskens helsetilstand og vanntemperaturen må vurderes i tillegg, særlig ved høye temperaturer. Verdiene er veiledende, ikke rettslig bindende, og avvik må begrunnes i journalen. NanoMAR dimensjonerer nanoboblesystemer ut fra de verdiene anlegget selv har satt og må kunne forsvare.
Kan nanobobler brukes i vannbehandlingen rundt en avlusing?
Nanobobler fra NanoMAR er gassfylte kaviteter under 200 nm som er tilnærmet nøytralt oppdriftige og blir værende i vannet i dager til uker, med 40 %+ høyere oksygenoverføring og uten kjemikalier. De hører hjemme i kontrollerte vannsløyfer — inntaksvann, holdevann og behandlingsvann som gjenbrukes — og erstatter ikke oksygensystemet om bord i en brønnbåt under selve operasjonen.
Av egen erfaring er det én ting jeg ser gå galt oftere enn lav metning: måleren står på feil sted. Jeg trodde lenge at dette var et kapasitetsproblem. Mer oksygen inn, større margin ut. Det stemmer ikke. På prosjekter jeg selv har jobbet med har jeg flyttet proben etter de første driftsukene mer enn én gang, fordi tallet på skjermen og tallet i tankens dårligste hjørne rett og slett ikke var det samme — og det siste er det fisken står i. Over seks år med vannkvalitet på internasjonale akvakulturprosjekter har gjort meg mest skeptisk til én type dokument: databladet som oppgir oppløst oksygen uten å si hvor det er målt. Det jeg lærte den harde veien, var at en avlusing ikke tester oksygensystemet. Den tester hvor godt du kjenner ditt eget vann.
Har du en skisse av vannsløyfa, et temperaturregime og en behandlingsplan, er det nok til å gå gjennom hvor marginen faktisk ligger før neste operasjon. Ta kontakt, så ser vi på oksygeneringen rundt avlusing i anlegget ditt.
